Å forhandle med tenåringen
Se for deg at datteren din skal på sin første fest. Hun er 15 år, går i 10. klasse, og dere er uenige om når hun skal være hjemme. Dere har snakket med andre foreldre med ungdommer på samme alder, og mange av dem foreslår siste buss hjem. Det vil si at hun er hjemme til klokken 01.00. Dere synes dette er for sent, men etter at dere har diskutert frem og tilbake, blir dere enige om at dette er den absolutte grensen for når hun skal være hjemme. Dere kan ikke vite om andre foreldre er like konsekvente som dere, men da har dere sjekket ut hva som regnes som rimelig innetid for en 15-åring i deres nærområde. Dette kan variere fra sted til sted, så tiden er bare ment som et eksempel.
Forhandlingene starter idet datteren din protesterer ved å si at ingen har innetid. Hun sier innbitt at hun ikke er et barn lenger og at det er viktig å ta følge med noen hjem. Hun sier også anklagende: «Stoler dere ikke på meg lenger, eller?» Du forventer en diskusjon og derfor har du diskutert synspunktene dine både med partneren din og andre foreldre, slik at du kan forholde deg rolig. Du vet at dette er en forhandling der det er viktig at dere klarer å holde dialogen. Du legger forslagene dine på bordet uten å fortelle om din absolutte grense, som er siste buss hjem. Du sier for eksempel: «Jeg synes midnatt er en passende innetid for deg.» Husk at målet med forhandlingen er at dere skal komme hverandre i møte ved at begge blitt møtt på sine synspunkter, og at dere kommer frem til en tid begge kan akseptere. Det er ingen vinner eller taper i slike forhandlinger.
Du hører hvordan temperaturen stiger: «Midnatt! Hva mener du? Ingen kommer hjem ved midnatt lenger, da har jeg ingen å ta følge med, du vil jo ikke at jeg skal gå alene!» Til dette kan du for eksempel si: «Ok, når mener du selv at det er greit å være hjemme?» Og kanskje svaret blir omtrent slik: «Ingen har innetid, mamma, det er for barnslig.» Du sier: «Kan du gi meg et forslag til en tid du synes er rimelig, da?»
Slik forhandler dere om innetiden – fra midnatt til siste buss, som innebærer at hun er hjemme cirka klokken 01.00. Da vil hun føle at hun har fått strukket tiden lenger enn utgangspunktet, selv om hun kanskje fortsatt mener at hun ikke skal ha innetid i det hele tatt. Hun vil kanskje fortsatt argumentere med at «alle andre» kan være ute så lenge de vil. Til denne argumentasjonen stiller jeg ofte to spørsmål: «Hvem er ’alle’, er det noen du kjenner der ute, som har innetid?» og «Hva skal du oppleve når du blir 18 eller 20 år hvis du har erfart alt nå når du er 15?»
Dette siste spørsmålet er viktig for å bevisstgjøre tenåringen på grunnen til at vi setter grenser, men også for deg selv. For hvis du tillater henne for mye flere år før hun er moden nok, vil forventningene hennes stige – og skuffelsene blir deretter.
Når du ikke klarer å si nei
De gangene vi ikke klarer å si nei, fordi vi har tenåringer som er så gode til å argumentere, lærer vi dem to ting:
1. Det lønner seg å argumentere, hyle eller kjefte for å få viljen sin, og hun vil fortsette med denne strategien.
2. Du gir henne en oppfatning av at din grense i denne saken ikke betyr så mye for deg allikevel. Hvis det er tilfellet, er det viktig å forklare hvorfor du endrer mening, slik at hun ikke får inntrykk av at du er inkonsekvent og vinglete. Det skaper usikkerhet og uforutsigbarhet for henne.
Den viktigste årsaken til at barn og unge får adferdsproblemer, er at foreldrene er inkonsekvente i oppdragelsen. Det betyr ikke at du skal være urokkelig i dine rutiner og grenser, eller at du skal være autoritær overfor ungdommen din. Du kan være fleksibel uten å være inkonsekvent.
Les mer om grensesetting i boken min Hjelp! Tenåring i huset